Allerede?

Jeg kan ikke tro at vi har kommet til den 17. april. Hvor ble det av 14. februar, 23. mars og 7. april? Disse dagene har alle passert! Hva skal jeg gjøre den 5. mars og den 18. juni, mon tro? Dagen i dag er en alminnelig dag. Den kommer og skal passere, men som alle andre dager er den spesiell på sin måte.

17. april betyr først og fremst at i dag kommer mine kjære foreldre fra Norge. Jeg går her og venter i spenning på at flyet skal lande på flyplassen i Liboa klokka 21.05 i kveld. (Eller det vil si: Nå er klokka 18.00, jeg har enda ikke skrevet ferdig innlegget, og jeg har nettopp fått melding fra mamma om at flyet er 1 time og 15 min forsinket.) Det skal bli rart, morsomt, spennende og koselig å se dem igjen etter over 7 måneder. De skal tilbringe litt over ei uke sammen med meg, Isabel og Sofia her i Portugal. På mandag skal vi allesammen dra til Algarve, til sørspissen av portugal, for å tilbringe noen dager i et hus som vertsfamilien har der. Deretter retunerer vi til hjemtraktene, Azeitão. Snart skal Isabel og jeg dra på butikken for å handle. Etterpå skal vi lage "Bacalhau com natas", sånn at mamma og pappa kan få prøve en av de mange rettene som portugiserne lager av kleppfisken fra Norge.

Det siste jeg så til dem i september...

17. april betyr også at jeg har vært 18 år i fem dager. Det er jo litt spesielt. Jeg kjenner ikke sånn veldig forsell akkurat, men det er jo litt morsomt at jeg for eksempel kan ta lappen nå. Når jeg skal få tid til det, er en annen sak, i og med at sommeren er superkort og jeg skal bo på øde Hamarøy til neste år... 18 årsdagen ble feiret i hagen her. Jeg inviterte en bunch hyggelige mennesker fra klassen og en annen vennegjeng som jeg tilbringer mye tid sammen med på fritida. Jeg og Isabel lagde lunsj, -jeg må si jeg har ei sprek vertsmor-, og ordnet alt klart ute på terassen. Etter lasanje og andre godsaker ble det kortspilling, badebasseng, gåtur til tennisbanen og til hestene, mer badebasseng, bordtennis, twister, pizza og kaker. Jeg tror de likte seg her, for da kvelden kom ville ingen dra hjem. Jeg hadde invitert mine nermeste veninner til å overnatte, men klarte ikke å sende de andre på gata. Så vi endte opp med å sove på noen underlag i hagen, med soveposer og boblejakker, - vel 10 stykker. Artig. Takk forresten for alle hilsner og meldinger. I dag fikk jeg post fra deg, Kristine, -veldig veldig koselig.

Ana Lisa, Rosario (hun er forresten en AFSer fra Chile  :-)) og meg.

Tror dette er den søteste bursdagskaka jeg har fått i mitt liv. Det var hushjelpen som dagen før bursdagen sa jeg måtte stikke innom huset hennes, og der stod denne kaka.  Det er ikke rart det blir litt forvirring når en ukrainer skal uttale et norskt navn til en portugisisk baker... Fantastisk. 

17. april var dagen været også skulle skifte. De har snakket om regn og kaldere temperaturer. Foreløpig ser jeg bare noen få skyer på himmelen, og det er ikke verre enn at jeg og Sofia skal snart ta en dukkert! Men jeg syns jeg snakker nok om været på denne bloggen, så da skal jeg bare avslutte med å si at:

I dag har jeg vært her i 7 måneder og 7 dager og da er det bare 2 måneder og 7 dager igjen. Mine tusen følelser angående dette kan ikke beskrives. Jeg har hatt det så bra, har det så bra og tror disse siste månedene kommer til å bli vel så gode. Men for all del, jeg gleder meg uenderlig til å komme hjem også.

Jeg svetter (men nå gjør jeg det ikke lengre)

Har dere hørt om han tegneseriefiguren som het "Bare en tann", og som endte opp med å bli kalt "Bare en tann, men nå har den falt ut" ? Denne overskrifta ble litt i samme sjangeren. Jeg satt her nemlig i hagen i solstekika og kokte og skrev, men så kom Sofia ut i badetøy, og vips, der var årets første svømmetur i bassenget unnagjort.

Jeg kommer sikkert til å lure på senere når det var jeg kunne begynne å gå i shorts, når jeg fikk den første brunfargen i ansiktet, når jeg begynte å ankomme Quinta Do Picão med ei elv mellom ryggen og skoleranselen etter dagens sykkeltur og når alle vanningsanleggene i hver en park og hver en hage ble skrudd på. Det var i begynnelsen av april.

Det var også på denne tiden at den gode lukta av Portugal kom tilbake. Det lukter så godt. Det lukter varme. Det lukter sånn som når jeg ankom i september. Lukta gir meg en god følelse. Det er morsomt hvordan været påvirker livet og hverdagen. Det kan nå enda bli dårlig vær igjen, naturligvis, men jeg håper og tror at jeg ikke skal sykle på skola i boblejakke mer. Kanskje høres det litt rart ut, men jeg tror jeg kommer til å huske denne vinteren i Portugal som en av de kaldeste. Og jeg kommer aldri til å tilgi portugiserne for at de ALLE kom med den spydige kommentaren "Men du er jo fra Norge! Hvordan kan du fryse her?" Og til slutt med et lurt smil om munden: "Der er det jo enda kaldere?" Men nå tenker vi ikke mer på det i dag.

I dag har jeg tatt sånn høvelig påskeferie. Jeg skal nemlig ikke på skola i morra, fordig jeg skal på ei anna skole, fordi på denne andre skola skal de ha en språkdag eller noe sånt, og på mi skole så gjør vi ikke noe disse siste dagene, så da drar jeg heller sammen med andre AFSere til denne andre skola og forteller om meg selv fordi jeg er nordisk og spesiell. Jeg har vært hos legen i dag; - en trieg snodig fyr som absolutt måtte snakke engelsk med meg. "When will you go to norwegian?" spurte han. Jeg skjønner ikke hvorfor folk må snakke engelsk med meg når de ikke kan det og når jeg gang på gang prøver å sette i gang samtalen på portugisisk. Sånn er tennislæreren min også. Jeg tror kanskje de blir litt forlegen av å høre meg knøvle og uttale feil, selv om jeg skiter i det. Han fikk da til slutt somlet seg til å skrive blodprøveark, så i morratidlig, før en AFS-frivillig kommer og henter meg, blir det blodprøvetaking.

Rododendron i full blomst

Helga med Lisa

Jeg hadde besøk av Lisa fra Tyskland i helga. Vi var så fotogene syns jeg: 

Steder vi besøkte:

- Sesimbra, en fin liten by med strand og trange gater (det er der bildene er fra)

- Stallen, - Lisa fikk prøve å ri

- Tennisbanen, - Lisa ble med meg for å se på treninga mi

- Lenestolene ved bassengkanten i hagen

Helgas største språktabber:

Nr. 1: "Dog mulhado" Dette var det jeg som sa, da jeg skulle spørre de andre om ikke våt hund lukter skikkelig ille. Dønn seriøs og uten å tenke over det brukte jeg like gjerne det engelske ordet for "hund" og det portugisiske ordet for "våt". Sofia ramlet nesten av kjøkkenstolen i latterkrampe. Det ble ikke akkurat bedre da jeg etterpå skulle rette meg opp med å bruke det portugisiske ordet for "hund", så og si det første ordet jeg lærte på portugisisk, og klarte å si det feil... (sa "cãe" i stedet for "cão")

Nr.2. Jeg nøs, og der sa Lisa et eller annet som jeg ikke husker nå. Ups, det var visst tysk. "Oh, santinho" sa hun. Det er det alle portugiserne sier når noen nyser.

Nr. 3. Jeg trodde jeg snakket om busstopper, men Isabel skjønte ikke en dritt. Det viste seg at jeg snakket om "buss-passasjer"

Er det ikke litt kult at en nordmann og en tysker komuniserer på portugisisk? Det synes i alle fall portugiserne. 

Mat intatt:

- Lakrisstenger kjøpt på et tysk supermarket i Portugal! (Lakris er superrrart syns mange portugisere, og ikke noe du vanligvis finner i godterihyllene)

- Brownies! (Etter Ingers supergode oppskrift, laget av Torhild og Lisa)

- Appelsinjuice (vi kan enda presse frisk juice av hjemmedyrkede appelsiner)

Og mye mer som jeg ikke gidder å gå inn på....

Se så fin vegg. Portugisiske fliser.

Været i helga:

- Oppe i minst 21 grader.

- Litt regn ("Men du kan ikke være sur på nedbør")

- Vind, men ikke verre enn at vi klarte 21 sentringer i badminton.

Andre nyheter:

- For ca. 2 min siden fortalte Isabel meg at vi skal få en ny hund. En baby. Labrador. Mer tiss på teppet. Men det er jo alltid stas. Jeg ble gira.

- Har på følelsen at denne uka kommer til å bli en netur på skolefronten. Stikkord: Geologiprøve. Uten bøker. Filosofiprøve. Filosofi! Blæh. Matteprøve. Materie fra det siste halvåret. Hjelpes.

- I morratidlig når jeg våkner skal jeg dra til stallen, for der er Isabel, også skal jeg ri. Jeg har jo ikke skole før på ettermiddagen.

Gute nacht!

"Det er veldig forvirring"

- Det sa Skotten (en av Trond Viggo Torgersens mange geniale figurer) da Øystein Sunde spurte ham ut om et TV-program av Halvtan Sivertsen. "Har de samme dielekten som de har fra før?" (eller noe sånt) spør han. For en skotte som ham, som lærte seg sørnorsk, er det nok litt vanskelig å forstå seg på en bodøværing. For Torhild i Portugal er det andre ting som er veldig forvirring...

Alle sier at jeg har lært meg portugisisk veldig fort. Alt det er imponerende fordi det er et så annerledes språk og alt det der. Men de vet jo ingenting om det, for det eneste de har prøvd er å lære seg engelsk på skolebenken med en lærer som sier "You should have write this" (jeg vet jeg har skrevet dette eksempelet før) og som halvparten av tiden står og kjefter på portugisisk... Det er noe helt annet når man bor i et land, omringet og invadert hver en dag av dette nye språket. Jeg har fått et godt ordforråd etterhvert, og klarer nå å kommunisere ganske så fritt og følge de fleste samtaler. Jeg vet ikke hvor mye dere vet om de latinske språkene, men verbbøyningene her er ganske annerledese enn i norden, og det er der problemet ligger.

Å pugge verb er et stress, men etterhvert lærer man seg nå det også. Her har de jo et ord for "jeg går" et for "du går" også videre... Det jeg ikke blir fortrolig med, er at de har en De-form, en penere måte å tiltale folk på. Noen folk, sånn som lærere, folk du ikke kjenner, fremmede på gata, folk som er eldre enn deg, kan du ikke si "du" til. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men det faller meg liksom ikke naturlig å si til butikkdama: "Kan fruen være så snill å vise meg hvor sukkeret er å finne". Verbet "kan" bøyes slik: Jeg kan = Posso, Du kan = Podes, Han, Hun og De kan = Pode osv... Jeg må i dette tilfellet bruke Pode: "A senhora pode...."  Men jeg får det ikke til. Det blir så rart. Jeg har så mye mer lyst til å si "Podes...". "Kan lærern komme hit å hjelpe meg, vær så snill?" burde jeg si. Noen ganger velger jeg å heller si: "Lærer, jeg trenger hjelp." bare for å slippe å henvende meg til henne ved å bruke denne De-formen. (Jeg bruker jo i dette tilfellet heller jeg-formen av verbet "å trenge".)

Litt vanskelig å forklare... Skjønte noen noe av dette? Antagelig ikke, for det er veldig forvirring. "Men det er bare å være glad likevel!"

Kjører en quiz her på slutten:
Til hvem tilhører disse kroppsdelene? (Disse bildene fant jeg i mappen "sommeren 2010". Jeg savner dere, my people)
Hint: Elvik-familien.

Hei. Jeg har enda ikke fortalt noe om hvordan det var i Italia. Det var flott altså. Vi landa på flyplassen utenfor Milano. Der ventet en buss som var reservert bare for oss portugiserne. Vi var en gjeng voksne og barn, type når vi drar til Hemavan. Type venner av vertsfamilien og venner av disse vennene. Noen hadde ankommet før oss, men alt i alt var vi vel en ca. 20 stykker. (Det er et bilde av oss alle sammen i det forrige innlegget) Bussturen tok ca. 3 timer, og da vi ankom Ponti Di Legno klokka 03.00 (og da hadde vi stilt klokka en time fram) var det ei ganske forvirra og fortumlet gammel dame som møtte oss i blå morgenkåpe på hotellet. Men vi fikk da sjekket inn, og neste morgen var det opp tidlig for å leie utstyr og komme seg til fjells.

Jeg stod på snowboard de tre første dagene. Tror ikke akkurat de ble overbevist over mine ferdigheter, jeg er jo nordmann, for det ble heller portugiserne på ski som måtte vente på meg. Det var gøy, og jeg likte snowboard, men jeg fant ut at jeg skulle bytte til ski sånn at jeg slapp det der stresset med binningene. I tillegg tok det på i lårene, for her gjorde vi unna lange avstander på flatt underlag, noe som er det verste når du står på brett. Etter å ha stått bøyd i knærne ei evighet bortover flatmarka hadde jeg sånn melkesyrespreng i lårene at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. De tre siste dagene tilbrakte jeg derfor sammen med tre mannfolk og ei jente på 16, som var noen resere på ski (tatt i betraktning at de har sett snø sånn cirka maks fem ganger). Dermed fikk jeg utforsket de store flotte alpene. Der var gondoler, stolheiser og sånne dytte-rompe-heiser (jeg vet ikke hva vi kaller dem på norsk, så jeg oversetter det portugisiske ordet). Det høyeste punktet vi dro til var vel 3000 meter høyt, og ellers farta vi på kryss og tvers, og endte opp i tre forskjellinge små fjellandsbyer, en var den vi bodde i, og en annen var den vi alle sammen møttes for å spise lunsj i.

På kveldstid spiste vi enten middag på hotellet for så å møte de andre på resturang (de andre bodde i små leiligheter og spiste alltid ute) eller så spiste vi middag sammen med dem. Vi ble alltid hengende igjen i restauranten for å spille kort og skravle, eller så vandret vi en tur i den lille byen eller dro og kjøpte Crepes. (= lefser med Nutella sjokkoladepålegg). Litt hesjlig, ja, men mest godt. Jeg har blitt så vandt med den latinske smaken for søtsaker. På hotellet vi bodde på bestod forresten frokosten av berlinerboller, kaker, brownies, croassant og mye mer i den duren. Sukkermomsen meg la selvfølgelig ikke merke til frukten og de der greiene. (Men jeg skal skerpe meg nå . I dag spiste ei klassevennine is, og normalt sett ville jeg også kjøpt, men jeg gjorde det ikke.) Folk sier jeg har blitt større, men ikke feit. Jeg har jo fått mer muskler av å sykle så mye, også har jeg jo blitt et halvt år gamlere. Men tilbake til Italia... Det siste jeg ville si var bare at jeg syns de folka jeg var sammen med var så utrolig koselige. Jeg hører for meg Clara på 10 og søstra Mar på 12 som fortellere i et kortspill som var litt sånn morder i mørket-aktig. (Alle de andre barna var alle yngre enn meg altså). Og Helena som alltid sa "Está ótimo" og lærte meg italiensk, hun kunne italiensk fordi begge foreldrene var italienske. Det er litt sånn rart, - her tilbringer jeg ei uke av mitt liv sammen med denne gjengen, også skal jeg kanskje aldri se dem igjen.... De sa forsåvidt at vi skulle møtes til lunsj en gang, kanskje her hos oss, så det blir jo koselig. Og en siste ting om italia: Ja, jeg spiste mye god pizza. Det ble ganske mange pizza iløpet av den uka. En gang bestilte jeg en pizza med røkt laks! Jeg trodde jeg bestilte vanlig laks liksom, men der tok jeg feil. Men pizzaen var krute god! Faktisk helt nydelig.

Helena, - den pene italieneren, Marta, - den pratsomme og kreative jenta som kjøpte seg ei italiens-portugisisk ordbok og gjorde utsjekkinga på hotellet for oss på italiensk, og Clara, - ei skikkelig veslevoksen men koselig spansk/porugisisk tøtte.

Navnet på stedet vi dro til betyr "bru av tre". Ei elv rant gjennom det lille sentrumet av byen som ikke var større enn Leinesfjord. 

Hver dag dro vi hit og kjøte coca-cola og pizza til lunsj. Damene bak disken lærte seg navnet mitt, - imponerende når man tenker på at halvparten av folka jeg har blitt kjent med her i Portugal gav opp Torhild ved første forsøk, og fortsatt kaller meg Andrea. 

Den sprøe "Tio Pepe" (Tio betyr onkel. Når portugiserne er sammen i en gjeng sånn som dette, blir alle voksne tante og nkel. Det er som at jeg kalte Randi og Tove for mine tanter når vi var sammen i Hemavan)

Nå er det tilbake til hverdagen i Portugal, og nok ei uke har nesten passert. Neste uke skal jeg ha en prøve i engelsk, ei framføring i engelsk og en prøve i kjemi, denne gangen uten bøker! Jeg burde egentlig derfor gå å regne med molekylmasser og kjemiske reaksjoner... I morra skal jeg bake brownies, for å ta meg i brusdagsselskap til Ana og Ricardo. Kanskje skal jeg prøve meg igjen på noen kanelsnurrer også! Dette innlegget skrev jeg i superfart, så hurra for meg! Nå skal jeg lese litt kjemi også skal jeg kanskje dra på butikken sammen med hushjelpen her. Jeg hadde ikke skole de to første timene i dag (gymlærern dro for å løpe et maraton, og i andretimen hadde de andre en nasjonal prøve i biologi som jeg slapp å gjøre), og dermed gikk morgenen til å skravle med henne, jeg på norsk-portugisisk og hun på ukrainsk-portugisisk. Vi snakket om det å bare ta en kjøretur, at vi likte det, også sa hun at hun skulle ringe meg hvis hun om mannen skulle på butikken.

Jeg har fått brev fra AFS at jeg kan dra 4 dager til Porto eller Leiria (noen andre byer i Portugal) for å besøke en annen skole og bo hos en annen familie. Jeg må betale togreisa, men jeg tror jeg skal gjøre det. Det er da et kult tilbud, og jeg tror ikke det er mange ganger i livet noen kommer til å gi meg sånne tilbud igjen. Hurra for AFS.

Beijinhos

Italia i bilder

A minha vida!

Iiioohoo! Det har jeg dilla på å si for tiden. Hvorfor skal man si hallo, eller olá for den sags skyld, når man kan gjøre entre med et muntert ioho?

Hele forrige uke hadde vi besøk av en familie som bor i Sveits. Grunnen til at jeg ikke sier en sveitsisk familie, er at faren er fra Belgia og mora er amerikansk, men de bor altså i Sveits. Isabel ble kjent med mora en gang på 80-tallet (hvis jeg ikke husker feil), da hun reiste verden rundt for å "bodyboarde".
Det var utrolig koselig, og det var en pratsom familie full av energi og ideer. De hadde to søte døtre som sov på rommet sammen med meg, og de minnet meg skikkelig Nora og Amalie (akk, savn) . De snakket engelsk, men med faren snakket de fransk. Det var så søtt. Jeg tror kanskje fransk er verdens fineste språk å høre på.

Overskifta på dette innlegget betyr "livet mitt". Jeg er litt i det filosofiske hjørnet. Da jeg snakket med mamma her en dag, forstod jeg hvor lite livet mitt her i portugal har å gjøre med livet mitt i Norge. Det er som om jeg har en pause fra mitt norske liv. Det er ikke tvil om at jeg gjorde noe drastisk da jeg valgte å dra til Portugal helt alene et år. Det har bydd på mange opplevelser, erfaringer og utfordringer, og alt i alt har det jo gått utrolig bra. Jeg tenker fortsatt rett som det er at det er litt rart at lille, uskylige Torhild skulle finne på noe sånt. Jeg kan våkne opp om morgenen og tenke: "hva gjør jeg egentlig her?". Det er så mange tanker og spørsmål som dukker opp. Hvis jeg hadde valgt et annet land, eller blitt i Norge, hva hadde skjedd da? Vil jeg være et annerledes menneske når jeg kommer hjem til Norge igjen? Jeg tror egentlig jeg i bunn og grunn er den samme, men som jeg svarte i en spørreundersøkelse for utvekslignsstudenter jeg utførte; jeg tror dette året er positivt for meg. All den tiden som jeg nyter og gleder meg over her nede er jo ren bonus, for da jeg forlot mitt vakre hjemland ante jeg jo ikke hva som ventet meg. 

Alt har jo bare gått så utrolig lettvindt. Det er kanskje fordi jeg har lært meg til at ting ikke trenger å være så kompliserte. Jeg har lært meg ordne opp i ting. Hvis det er noe som en ikke er fornøyd med, gjelder det å ta tak i det. For eksempel plaget jeg rektorer og direktører i det uendelige de første månedene jeg var her, til jeg var fornøyd med klassen og fagene jeg fikk. Jeg har også lært meg å være åpen for nye ting. Det nytter ikke å være kresen og sær. Jeg har stort sett sagt ja til alt folk har bett meg meg på; en gåtur i parken, en middag på en restaurant, en tur til shoppingsenteret, selv om det kanskje ikke var det jeg hadde aller mest lyst til å gjøre den dagen. Jeg har spurt så mange dumme spørsmål. Jeg har mast og grevd og tvunget folk til å samtale med meg. Om senga er hard, om hundene gjør fra seg på teppet, om skoleveien er litt lang en fredagsettermiddag, - man overlever og venner seg til det. Det gjelder å være fornøyd med det man har...
Og der avsluttet jeg filosoferingen for denne gang, for nå ble det litt i overkant klisje her.

I helga var jeg i Algarve, nærmere bestemt Albufeira. Stikkord: sol, bikini, pistasjnøtter, masasje, restaurant. Det var diggbart, men ei helg ble nesten litt for lite. Ines, min veninne, hadde vunnet en eller annen konkuranse med å skrive et dikt på rim, og dermed betalte vi lite for hotellet. 

Mitt resefølge. Ines og mora. Og mye saker og ting.

Ellers av nyheter kan jeg fortelle at jeg var med i ei tennisturnering. VAR, jeg rauk ut i går i min andre kamp, mot ei ca. 50 år gammel dame. Men jeg vant i allefall en kamp... Jeg vant også ei volleyballturnering med jentene i klassen på tirsdag.
Det er ikke lenger mørkt når jeg er ferdig på skola kl. 18.25, så jeg slipper å bruke hodelykt, - jippi. Jeg har mista kladdeboka mi som jeg brukte til Kjemi og Geologi, - skitt. Dermed har jeg mistet alle notatene fra foredragene som jeg kunne brukt når vi har prøve neste gang (jeg får jo som oftest gjøre prøver med bøker), - meget irriterende. Det var faktisk så fortvilende at ei jente som jeg ofte sitter med i klasserommet spurte meg om jeg hadde det helt bra. (AFS sier at det er nomalt at man opplever litt humørsvigninger til tider. Jeg vet at alle utvekslingsstudenter har sine mindre gode perioder.) Men nå har jeg kommet over det og begynt å skrive i ei anna bok.
Jeg har begynt å lese Harry Potter på portugisisk, bare for å se hvordan det går, og etter 4 sider klarer jeg forsatt å henge med! 

Nå om dagen går vi bare å tripper og venter på å dra til Italia. Vi har funnet frem votter og skihjelmer, men i morra skal jeg pakke ferdig. Vi drar på lørdagsettermiddag, etter at jeg har vært på tennistrening. Jeg digger forresten bare tennis mer og mer, og vet ikke hva jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake til Norge. Tror aldri jeg har sett en tennisbane der, eller er det bare jeg som ikke har lagt merke til dem før?
Jeg lurer virkelig på om de har Telemarkski i Italia. Hvis ikke tror jeg det blir snowboard på meg! Det skal nok bli spennende. Jeg er spent på hvem andre som skal dra dit, vi er jo en hel gjeng portugisere (hehe, VI, inkludert meg, er en gjeng portugisere) her som skal avgårde med samme fly. Jeg vet at det iallefall er ei jente på min alder som skal... 

Dette er noen av folka jeg henger sammen med til daglig, altså dette er klassekameratene mine. Bildet tok jeg da vi var på en studietur, og ja, noen av dem drikker øl. Studietur og alkohol? Hva slags skole er det jeg går på? Vi dro til et bryggeri, og etter å ha sett hele fabrikken, ble både lærere og elever tilbudt er glass øl. I Portugal er de generelt litt sløkkere på det der med alkohol. De voksne drikker jo opp til flere glass vin til lunsjen og middagen hver dag, og kjører kort tid etterpå. Denne studieturen var for ei stund sia. I dag var vi på en annen studietur, til et universitet i Lisboa.