Hei. Jeg har enda ikke fortalt noe om hvordan det var i Italia. Det var flott altså. Vi landa på flyplassen utenfor Milano. Der ventet en buss som var reservert bare for oss portugiserne. Vi var en gjeng voksne og barn, type når vi drar til Hemavan. Type venner av vertsfamilien og venner av disse vennene. Noen hadde ankommet før oss, men alt i alt var vi vel en ca. 20 stykker. (Det er et bilde av oss alle sammen i det forrige innlegget) Bussturen tok ca. 3 timer, og da vi ankom Ponti Di Legno klokka 03.00 (og da hadde vi stilt klokka en time fram) var det ei ganske forvirra og fortumlet gammel dame som møtte oss i blå morgenkåpe på hotellet. Men vi fikk da sjekket inn, og neste morgen var det opp tidlig for å leie utstyr og komme seg til fjells.

Jeg stod på snowboard de tre første dagene. Tror ikke akkurat de ble overbevist over mine ferdigheter, jeg er jo nordmann, for det ble heller portugiserne på ski som måtte vente på meg. Det var gøy, og jeg likte snowboard, men jeg fant ut at jeg skulle bytte til ski sånn at jeg slapp det der stresset med binningene. I tillegg tok det på i lårene, for her gjorde vi unna lange avstander på flatt underlag, noe som er det verste når du står på brett. Etter å ha stått bøyd i knærne ei evighet bortover flatmarka hadde jeg sånn melkesyrespreng i lårene at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. De tre siste dagene tilbrakte jeg derfor sammen med tre mannfolk og ei jente på 16, som var noen resere på ski (tatt i betraktning at de har sett snø sånn cirka maks fem ganger). Dermed fikk jeg utforsket de store flotte alpene. Der var gondoler, stolheiser og sånne dytte-rompe-heiser (jeg vet ikke hva vi kaller dem på norsk, så jeg oversetter det portugisiske ordet). Det høyeste punktet vi dro til var vel 3000 meter høyt, og ellers farta vi på kryss og tvers, og endte opp i tre forskjellinge små fjellandsbyer, en var den vi bodde i, og en annen var den vi alle sammen møttes for å spise lunsj i.

På kveldstid spiste vi enten middag på hotellet for så å møte de andre på resturang (de andre bodde i små leiligheter og spiste alltid ute) eller så spiste vi middag sammen med dem. Vi ble alltid hengende igjen i restauranten for å spille kort og skravle, eller så vandret vi en tur i den lille byen eller dro og kjøpte Crepes. (= lefser med Nutella sjokkoladepålegg). Litt hesjlig, ja, men mest godt. Jeg har blitt så vandt med den latinske smaken for søtsaker. På hotellet vi bodde på bestod forresten frokosten av berlinerboller, kaker, brownies, croassant og mye mer i den duren. Sukkermomsen meg la selvfølgelig ikke merke til frukten og de der greiene. (Men jeg skal skerpe meg nå . I dag spiste ei klassevennine is, og normalt sett ville jeg også kjøpt, men jeg gjorde det ikke.) Folk sier jeg har blitt større, men ikke feit. Jeg har jo fått mer muskler av å sykle så mye, også har jeg jo blitt et halvt år gamlere. Men tilbake til Italia... Det siste jeg ville si var bare at jeg syns de folka jeg var sammen med var så utrolig koselige. Jeg hører for meg Clara på 10 og søstra Mar på 12 som fortellere i et kortspill som var litt sånn morder i mørket-aktig. (Alle de andre barna var alle yngre enn meg altså). Og Helena som alltid sa "Está ótimo" og lærte meg italiensk, hun kunne italiensk fordi begge foreldrene var italienske. Det er litt sånn rart, - her tilbringer jeg ei uke av mitt liv sammen med denne gjengen, også skal jeg kanskje aldri se dem igjen.... De sa forsåvidt at vi skulle møtes til lunsj en gang, kanskje her hos oss, så det blir jo koselig. Og en siste ting om italia: Ja, jeg spiste mye god pizza. Det ble ganske mange pizza iløpet av den uka. En gang bestilte jeg en pizza med røkt laks! Jeg trodde jeg bestilte vanlig laks liksom, men der tok jeg feil. Men pizzaen var krute god! Faktisk helt nydelig.

Helena, - den pene italieneren, Marta, - den pratsomme og kreative jenta som kjøpte seg ei italiens-portugisisk ordbok og gjorde utsjekkinga på hotellet for oss på italiensk, og Clara, - ei skikkelig veslevoksen men koselig spansk/porugisisk tøtte.

Navnet på stedet vi dro til betyr "bru av tre". Ei elv rant gjennom det lille sentrumet av byen som ikke var større enn Leinesfjord. 

Hver dag dro vi hit og kjøte coca-cola og pizza til lunsj. Damene bak disken lærte seg navnet mitt, - imponerende når man tenker på at halvparten av folka jeg har blitt kjent med her i Portugal gav opp Torhild ved første forsøk, og fortsatt kaller meg Andrea. 

Den sprøe "Tio Pepe" (Tio betyr onkel. Når portugiserne er sammen i en gjeng sånn som dette, blir alle voksne tante og nkel. Det er som at jeg kalte Randi og Tove for mine tanter når vi var sammen i Hemavan)

Nå er det tilbake til hverdagen i Portugal, og nok ei uke har nesten passert. Neste uke skal jeg ha en prøve i engelsk, ei framføring i engelsk og en prøve i kjemi, denne gangen uten bøker! Jeg burde egentlig derfor gå å regne med molekylmasser og kjemiske reaksjoner... I morra skal jeg bake brownies, for å ta meg i brusdagsselskap til Ana og Ricardo. Kanskje skal jeg prøve meg igjen på noen kanelsnurrer også! Dette innlegget skrev jeg i superfart, så hurra for meg! Nå skal jeg lese litt kjemi også skal jeg kanskje dra på butikken sammen med hushjelpen her. Jeg hadde ikke skole de to første timene i dag (gymlærern dro for å løpe et maraton, og i andretimen hadde de andre en nasjonal prøve i biologi som jeg slapp å gjøre), og dermed gikk morgenen til å skravle med henne, jeg på norsk-portugisisk og hun på ukrainsk-portugisisk. Vi snakket om det å bare ta en kjøretur, at vi likte det, også sa hun at hun skulle ringe meg hvis hun om mannen skulle på butikken.

Jeg har fått brev fra AFS at jeg kan dra 4 dager til Porto eller Leiria (noen andre byer i Portugal) for å besøke en annen skole og bo hos en annen familie. Jeg må betale togreisa, men jeg tror jeg skal gjøre det. Det er da et kult tilbud, og jeg tror ikke det er mange ganger i livet noen kommer til å gi meg sånne tilbud igjen. Hurra for AFS.

Beijinhos