Adeus!

Da var det stort sett bare å pakke dataen i bagen som gjenstår... Den skal ned i handbagasjen. I tilleg har jeg en 8 kilo tung pakke som skal på postkontoret. Stappa likesågodt alle de illeluktende skoene mine i ei pappeske og sender dem for seg selv for å slippe at osen av dem blander seg med alt det andre. I kofferten har jeg 26 kilo klær og andre ting. Jeg syns jeg har meg godt i kampen mot kiloene.

Paula, da hun dro sammen med meg for å kjøpe ei eske på postkontoret og hente evalueringsskjema på skola.

Da var siste natt i køyesenga forbi. Jeg sov litt i allefall. La meg klokka 2, våkna klokka 4, dusjet og pakket litt til klokka 5. Sovnet klokka 6, våknet igjen. For å sovne igjen, prøvde tirkset til mamma med å forestille seg at du tar deg en kjøretur i nabolaget, men da jeg så for meg at jeg kjørte ut av utkjørselen i Bø, ble jeg jo bare enda mer oppspilt. Jeg har jo enda ei natt igjen i Portugal, på et eller annet samlingshus sammen med de andre AFSerne, men det telles på en måte ikke!

Nå har jeg tatt forvel til mange kjente! Litt rart at livet skal forstette som vanlig her i Portugal, og at jeg ikke skal være med på det. Dette bildet ble tatt på søndag, da jeg hadde noen overnattingsgjester her.

Sees snart, NORGE! :-)
Beijinhos

Jeg har skyfri himmel, badebasseng, ferie, appelsiner i hagen og mere til. I helga var jeg i Porto (langt oppi Nord-Portugal) og jeg var ute på by'n i Lisboa. I dag skal jeg på stranda og til helga skal jeg ha gjester. Jeg klager ikke på livet her i Portugal, men vet dere hva? Jeg vil hjem. Det er nok nå. Av alt det gode som finnes i denne verden vil jeg bare ha familien min, senga mi og tingene mine (i orden og på sin plass). Jeg har så lyst til å bare ta på meg fjøsbuksa og gå og gi kraftfôr til kyrne, eller kle meg i turbukse og klatre opp på Mjeldberget. Stå opp om morgenen og finne mamma med kryssordet nede ved kjøkkenbordet. Kanskje ta en tur på butikken, for så å stikke innom ho tante Bjørg...

Jeg kan ikke tro at om mindre enn to uker er jeg faktisk der, tilbake til mitt norske liv. Når jeg tenker framover nå, merker jeg at jeg egneltig er mer spendt på eventyrene som begynner når jeg kommer hjem til Norge, enn dem jeg er i ferd med å avslutte her i Portugal. Jeg gleder meg sånn til å legge klærne mine på plass i komoden min, jobbe i slotta, grille på Bøsand, se sagaspill, jobbe på Batterie Dietl og treffe tantebarn og andre kjente igjen. Kanskje burde jeg vært litt mer tirst for at jeg skal dra, men jeg gidder ikke late som jeg er det. Jeg skal jo hjem nå!? Det er jo det som har vært planen hele tida. Mange utvekslingsstudenter sier at de har så lyst til å være her lengre, fordi det er så mye som skjer for tida. Men saken er at om vi ikke skulle dra hjem til vårt hjemland snart, hadde vi jo ikke opplevd halvparten av det vi gjør. Hvis jeg hadde flyttet hit, hadde jeg kanskje fått meg en liten gjeng gode venner, jeg hadde slått meg til ro, og innimellom hadde jeg kanskje tatt med en sightseenigtur. Men som utvekslingsstudent må man liksom oppleve alt før man skal reise herfra. Derfor blir man bedt med på ting av 14 forskjellige vennegjenger, og man må se det og det og gjøre ditt og datt før man drar. Jeg blir helt stressa, og er så klar for å bare komme meg hjem til rolige Engeløy.

Det er en fin og spennende hverdag, og jeg er så innmari glad for å ha fådd opplevd det. Hadde nettopp en portugisisk samtale med ei tailandsk jente på telefon. Det er jo innmari kult? Jeg kommer til å savne Job og de andre AFSvennene mine, og ikke minst mine klassekammerater og portugisike venner og familie. Jeg digger å være sammen med Lisa fra Tyskland, og vi kunne lagt ut på så mange nye eventyr. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske at jeg kunne få tilbrakt mere tid sammen med dem, men... All good things come to an end. Da jeg sa farvel til vertsbestemor ble jeg rørt, så det skal nok ikke bare bli enkelt å dra herifra...

Et litt misslykka selvutløserbilde av meg, brua som heter Vasco da Gama og Lisa

Turister i Porto...

Porto er en fantastisk kul by. Det skjønte jeg i grunn ikke før jeg kom hjem og så på bildene jeg hadde tatt. Tror det er et tegn på at jeg har sett og opplevd nok for en stund. 

Fotos!

Jeg har for øyeblikket 3982 bilder og videoer fra Portugal-året mitt lagret på dataen. C-stasjonen min ble full, så jeg måtte begynne å lagre dem i D'en. Jeg tenkte derfor at jeg skulle være så sjenerøs og dele noen med dere.

For ei stund sia var jeg på stranda sammen med mine portugisiske bestevenner.

Jeg var på en så hestehoppekonkuranse i Lisboa sammen med vertsmor og vertssøster. Norge var også der og hoppet, men de gjorde det ikke akkurat godt. 

Uttøyning etter joggetur med noen veninner. Ikke det at jogging er noe jeg driver mye med her, har gjort det en hel gang.

Dette blidet ville ikke ligge etter det andre bildet med hester, så derfor ble det litt rotete her. Men de hoppet i allefall veldig høyt. Det kuleste var å se en konkuranse der de skulle hoppe over 6 høye hinder tett etter hverandre.

Et bildet fra den dagen Job fra Thailand ba meg med ut på kjøretur.  Dette er ved et gamelt slott i en liten by som heter Palmela. 

Jeg og Job. Hun er veldig skjønn den jenta, bare smiler og ler hele tida. 

I helga var jeg på en AFScamp. Vi var egentlig på en veldig fin plass på sørsida av elva som heter Tejo. På andre siden ligger Lisboa. 

Min venn islendingen som har vokst opp i USA var også der.  Og jeg har klippet pannelugg... 

Rosario fra Chile!!! 

Andre vakre sør-amerikanere.... 

Jeg har fått litt dilla på Thailendere. Her er Job igjen, pluss to til fra Thailand og en Islending. Thailendere er så lettvindte. De gjør så passelig mye ut av seg, også er de bare så fornøyd og hyggelige.

Her er noen av lederne på campen.

En av de mange aktivitetene vi gjorde.

Nå skal jeg fortelle noen ting som jeg har tenkt på at jeg kunne fortelle her, fordi jeg ofte sliter med å finne på ting å fortelle.

Da jeg var på tennistrening på torsdag, tenkte jeg at jeg måtte huske å fortelle hvor gøy det er. Tennis er en perfekt sport. Jeg blir aldri lei. Noen ganger spiller jeg skikkelig dårlig. Da har jeg bare lyst til å spille mer, om så bare for å få til iallefall ett bra slag. Andre ganger synes jeg at jeg spiller ganske bra, og da har jeg i hvertfall ikke lyst til å gi meg. Det er så fantastisk når du bare måkker til, også treffer ballen like ved den der hvite linja helt på andre siden av banen. Noen ganger kommer ballen tilbake i retur, og akkurat der og da føles det som den beste grunnen i hele verden for å løpe alt du makter for å nå den. Sånn er det med sport, - skikkelig hjernedødt-, men sport er livet syns jeg. Denne torsdagstreninga spilte jeg sammen med noen ordentlig flinke tennisspillere. Hvordan kan jeg bedømme at de var flinke? Jo, de ga fra seg et sånn skikkelig "Eaah"-stønn hver gang de slo ballen. Har du noen ganger sett en tenniskamp på TV? Det gjorde jeg her om dagen, og jeg måtte le. Det eneste du hører er disse stønnene, og på tribunen ser du alle i publikum bevege hodene sine fullt koordinert der de holder øye med ballen som spretter fra side til side...

Søndagen skjedde det noe som bare skjer når du er på AFS-utveksling, så det tenkte jeg at jeg måtte fortelle om. Alt var liksom så "random" (jeg vet at "random" betyr "tilfeldig" på norsk, men jeg føler ikke at det gir den samme meningen hvis jeg skriver det på norsk.) Jeg vet ikke om det var random, men uansett, dette er historia: Etter at jeg hadde hatt ridetime med vertsmor og noen av de andre elevene hennes, mottok jeg ei melding fra ei thailandsk jente. Jeg har møtt henne to ganger på noen AFScamper, og noen ganger sender hun meldinger til meg bare før å spørre om jeg har det bra, eller om hva jeg har gjort i helga. Denne gangen skrev hun i meldinga at hun var i nærheten av der jeg bor, og om jeg hadde lyst til å møte henne. Etter mange meldinger fram og tilbake på thai-portugisisk og norsk-portugisisk avtalte vi at jeg skulle møte henne og vertsfamilien for så å bli med dem på en kjøretur. Så der dro vi på ekspedisjon. Vi kjørte langs noen fjellveier og besøkte et vakkert slott. Etterpå dro vi på besøk til søstra til vertsmora hennes. Mannen hennes jobbet for et noskt firma som heter "Norske Skog", og kjente mange nordmenn. Det var jo en tilfeldighet. Han sa han likete veldig godt normenn. "Sånn seriøst" sa han, "de er et bra folk". Den siste tilfeldigheten var at Job, denne thailandske jenta, likte et norskt band, "Kings of Convenience", som jeg også liker. Altså, dette bandet er ikke veldig kjent tror jeg, derfor synes jeg det var litt kult. Men grunnnen til at hun kjente til dem, var at søstra hennes var på utveksling i USA sammen med en norsk gutt som hadde lært henne å like dette bandet. Så da var dette hele kanskje ikke så fryktelig tilfeldig likevel. Eller var det det? Jeg syns plutselig det var litt vanskelig å bedømme når man kan si at noe er en tilfeldighet... Uansett, nok om det. Beklager denne tullpraten.

Til slutt skal jeg legge ved noe jeg skrev på skola en dag, og som jeg ikke fikk publisert...:
"Akkurat ná sitter jeg pá et eller annet datarom pá skola. Tror dette er 3. gangen jeg bruker data i en skoletime, men her har dere beviset pá at det ikke er noen suksess i den portugisiske skole. Vi har geologi. Vi skulle egentlig skrive en tekst om fornybare energikilder i Portugal, men sá klikka tilfeldigvis alle dataene pá en gang (det skjedde noe merkelig, og alle word-dokumenter lukket seg. Hörer ut som jeg snakker ironisk, men det er faktisk sant) Sá ná sitter alle i klassen pá facebook, og läreren sitter sánn hövelig fortvilet og stirrer i veggen her i bakgrunnen.

Akkurat ná pösregner det ute. Vertsmor sier det er jeg som bringer med meg dárlig vaer fra Norge (nei, de slutter aldri á forbinde Norge med kulde og dárlig vär). Det er visst ikke vanlig at det regner sá mye her i mai.  Og DER, 10 sekunder senere, hadde det sluttet á regne. Her snakker vi skiftende vär. Lördag da jeg dro pá tennistrening tordnet det. Da jeg ankom tennisbanen höljeregnet det. 10 min senere spilte jeg tennis i stekende solskinn. Senere pá ettermiddagen var det lyn, torden og regn pá en gang, för det klarnet opp til en fantastisk kveld."

Vi ere en nasjon vi med

Hurra for 17. mai!

Vet ikke hvorfor jeg valgte den overskrifta jeg valgte, men jeg liker dender sangen som heter "Vi ere en nasjon vi med". Det er en sånn typisk rar norsk sang som jeg egentlig ikke skjønner teksten på, men som inneholder mange flotte ord og rim, sånn at den likevel høres så viktig ut. Dessuten liker jeg den hederlige måten den synges på.



I dag har vi sunget nasjonalsangen i Portugal. Jeg har feiret den norske nasjonaldagen med ca. 70 (gjetter jeg) andre nordmenn på et sted utenfor Lisboa. Jeg møtte de tre andre utvekslingsstudentene i Portugal tildlig i morrest i Lisboa, også dro vi dit sammen.

Henriette, Henrikke, Frida og meg

Vi spiste laks, eggerøre, pølser og kaker, også skravla vi myye. Jeg traff til og med en mann som kommer fra min lille kommune, Steigen, og som er bosatt i Lisboa. Morsomt. Etterpå dro vi fire jentene tilbake til Lisboa for å henge sammen litt til. Jeg hadde det veldig veldig trivelig!

Jeg må også slenge med noen bilder fra helga, da jeg var på besøk hos Frida litt lenger nord i landet! Det var også veldig veldig trivelig. (Jeg har ikke så godt ordforråd nå så sent på kvelden, så derfor blir alt veldig veldig trivelig.)

For to helger siden hadde jeg min første surfetime, sammen med noen andre AFS jenter fra Tysklang og Danmark.

Der holdt dette innlegget om norges nasjonaldag på å ende med et bilde av tyskere og dansker... Sånn kan det gå. De er snille de også da, men det var nå ekstra stas å få sett litt nordmenn igjen. Derfor avslutter jeg med et til 17. mai-feiringsbilde:

Factos do meu mundo

Jeg er paa en maate litt saann facinert av unyttige og usaklige fakta, saa derfor tenkte jeg at jeg skulle fylle bloggen min med noen her jeg sitter.

Visste dere at ei vanlig husflue summer i f-dur?
Det er straalende vaer i Portugal i dag! Jeg har lilbrakt min förste dag paa stranda, saann paa ordentlig, med bading og soling.
Öyet til en struts er större en hjernen.
Vi har ikke internett hjemme for tida.
Det jeg har skrevet til naa, skrev jeg paa torsdag, da jeg var hos Paula, som var paa butikken akkurat da jeg begynte aa skrive, men saa fikk jeg ikke skrevet mer fordi dataen klikka.
Den gjennomsnittlige BH-störrelsen er 80D.
Naa sitter jeg paa skolebiblioteket.
Griser svetter ikke (Saa du kan nok ikke si "Jeg svetter som en gris", Frida. Bare sjekk nr. 16 paa denne internettsia med unyttige fakta: http://skeisvang.wordpress.com/2008/11/10/101-morsomme-og-unyttige-fakta/)

Jeg og vertssöster er hjemme alene for tida, for vertsmor er i et bryllup i New York.
Fly er den sikreste transportformen (1-0 til Pappa, som har flydillia. Min ikke flyglade Mamma kan skjekke nr. 37 paa den samme internettsida som det om grisen)
Jeg har värt aa kjöpt knekkebröd (det er ikke vanlig i Portugal) paa et tyskt supermarked. Det har jeg tenkt til aa spise med den brunosten som foreldrene mine hadde med til paaske.
Flere tror paa spökelser enn paa Gud.
Jeg kommer hjem til Norge den 25. juni paa formidagen. SAS og Norwegian ville ikke ha meg med til Bodö den dagen, saa jeg blir forlatt i Oslo et dögn, til söndag den 26. Ikke irriterende i det hele tatt.
Du maa slikke 5134 frimerker for aa forbrenne en BigMac.
Jeg har nöyaktig fire uker igjen paa portugisisk skole. Er ferdig den 9. juni.
En ands kvekk gir ikke ekko.
Jeg blir glad naar ingen lager middag eller lunsj, saann at jeg kan spise noe lettvindt, som ei brödskive. Det blir litt mye med to middager om dagen av og til.
I 1830 ble ketchup solgt som medisin.
Om 10 min begynner Kjemitimen min. Jeg tipper vi skal gjöre et eller annet forsök paa labratoriet. Det er stas. Med frakk og det hele.
Noen haier svömmer i aattetall naar de blir skremt.
Jeg hadde den mest innholdsrike og morsomme samtalen med mitt kjäre tantebarn paa skype her om dagen. Vi snakket om blyanter og ting jeg hadde liggende paa pulten ei god stund, helt til han plutselig forsvant. Da storesöster kom inn i rommet fant hun han bak dataskjermen, der han satt aa gjorde fra seg (i bleie, for de som ikke vet at jeg har et tantebarn på 2 år). Fantastisk.
Donald Duck ble forbudt i Finland, fordi Donald ikke har bukser paa seg.
Jeg gaar i shorts og t-skjorte paa skola, for her er det varmt gitt.
Myggen dreper flest mennesker.
Naa sliter jeg med aa finne paa noe aa skrive, og uansett maa jeg stikke.
Jeg fikk plutselig paa fölelsen at jeg har skrevet et innlegg om unyttige fakta för. Ups...

Ha det fint. Det har jeg. Mange portugisiske kyss i lufta ved siden av kinnene deres fra meg!

Hei mai, hei godt folk

Min uskylige lille utvekslingsblogg, som ble laget til ære for min kjære mor som skulle sende minstedatetra til Portugal, har kanskje akkurat sluttet å være så anonym som jeg først hadde tenkt. Ved en anledning en en eller annen dag fikk ett eller annet meg til å publisere den på afs.no. Nå ligger den på forsiden av AFS's hjemmesider, med tittelen:  "Månedens blogg". Det var jo litt stas da, men det betyr vel at jeg må prøve å skrive et litt ordenlig innlegg nå... Ser ut til at jeg allerede har kommet litt sjeivt ut, men jeg vet ikke hvor mange nye lesere jeg har med meg uansett. (?)

Hvor skal man begynne? Hva skal man fortelle? Vi er på vei inn i mai måned. 1. mai er en vandlig søndag, som mange andre søndager her i Portugal. Planen min for dagen er å dra på et svært marked sammen med hushjelpen vår. Jeg liker hushjelpen, hun er fra Ukraina, og hun er ei skikkelig skravlebøtte. Etterpå tror jeg at jeg skal ringe ei veninne, for å spørre om hun vil finne på noe på ettermiddagen.

Jeg har vært på sånn marked en gang før. Det er utendørs. Hver første søndag i måneden, her i nabolaget. Mye billigskjit.

Jeg er et filosoferende menneske, tror jeg. Mange ganger tenker jeg at det går ikke an at andre mennesker tenker så mye som meg, på så mange rare ting. Andre ganger tenker jeg at jeg tenker for mye på at jeg tenker, og at jeg ikke burde være så gjennomtenkt. Men så kommer jeg fram til at det er veldig vanskelig å bestemme seg for noe man ikke skal tenke på, og så ender jeg opp med å bare tenke mer på det. Et utvekslingsår er ikke et unntak når det gjelder å vekke tanker. Men det er også fult av gode, enkle og rene opplevelser. Jeg velger å snakke om opplevelsene. Når man snakker om opplevelser, snakker man om noe som har skjedd, og det er liksom enkelt, for da da blander man automatisk inn litt tanker og følelser. Så, hva har jeg gjort de siste ukene, siden forrige innlegg?

Som dere vet, hadde jeg besøk av mamma og pappa fra Norge i påska. De som kjenner AFS litt ordentlig, tenker kanskje "fikk hun lov til det?" eller "var det noe lurt?". AFS har mange formaninger mot foreldrebesøk, og på en måte skjønner jeg det. Historien om dette besøket er ganske enkel; vertsmor var superpositiv, mamma og pappa hadde lyst på en ferie, jeg synes det var stas å vise fram hvor jeg holder til, AFS godtok det, og det var det. Vi hadde nok alle overlevd å ikke se hverandre før i juni, men hvorfor skulle vi ikke tilbringe disse fine dagene sammen her? Dere kan forestille dere rastløsheten min der jeg stod og trippet og ventet på flyplassen sammen med vertsmor og -søster. Vi var blandt annet i Algarve, og på sightseeng i Lisboa. Mamma og pappa ble med meg på tennistreninga mi, ble invitert til ekte portugisisk familie-påske-lunsj, og på tirsdag da jeg våknet opp og skulle på første skoledag etter ferien, var de plutselig borte igjen.

Fra venstre: Torhild, en mann, pappa, mamma. Fotograf: Sofia Benito. Jeg synes det er et kunstverk. Vi var på mye sightseenig, og overalt var det fullt av turister, så alle bilder inneholder minst en sånn som denne mannen som har sneket seg med her.

Det var helt OK å begynne på skola igjen. Jeg føler meg mer og mer som en vanlig elev nå, selv om jeg støtt og stadig tenker at det skal bli godt å komme hjem og studere under litt mer normale omstendigheter. Jeg mener ikke at den Portugisiske skole ikke er normale omstendigheter, men jeg er nå og blir en nordmann i utlandet. Ikke minst tror jeg det skal bli godt å omgås folk som jeg kan kommunisere fullt og helt med, selv om jeg på mange måter liker denne tilværelsen. Merker at alle ting har to sider her. Nå som jeg er i Portugal, savner jeg ting som er annerledes i Norge, men når jeg er i Norge kan det jo hende at jeg i noen tilfeller og noen stunder vil ha det tilbake til sånn som det var i Portugal. Jeg tror forresten ikke jeg har fortalt at jeg klarte å få over 10 (på en skala fra 1-20) i alle fag 2. semester. Det betyr at jeg ikke strøk i noen fag!

På onsdag dro jeg på besøk til ei veninne, Paula, etter skola. Jeg gav henne 3 pakker Dundersalt, som hun hadde smakt hos meg før. Mamma hadde tatt med fra Norge, og Paula er den eneste portugiseren jeg kjenner som liker den type godteri. Lakris, Tyrkisk Pepper og ting i den duren tror jeg er skikkelig skandinavisk. INGEN av de vel 10 jeg tilbø tyrkisk pepper til i klassen klarte å spise opp hele. På fredag dro jeg sammen med noen andre jenter i klassen til ei klasseveninne for å studere kjemi.
Og det var det jeg hadde å fortelle. Sånn er det å være Torhild i Portugal i begynnelsen av mai.

Beijinhos